Etter at australske botanikere i 1995 fastslo at dette nyoppdagete treslaget er en hittil ukjent art, er wollemia blitt omtalt som forrige århundres plantefunn og som et av verdens eldste og mest sjeldne planteslag. Men trærne lar seg formere vegetativt, og arten er dermed blitt spredd til de fleste botaniske hager og plantesamlinger med respekt for seg selv.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Wollémia nóbilis W.G.Jones, K.D.Hill & J.M.Allen ble oppdaget av David Noble i 1994 ved en ren tilfeldighet, og arten er oppkalt etter ham. Sammen med to turvenner var Noble ute for å kartlegge lite kjente canyoner med sandsteinsformasjoner i et temperert regnskogsområde om lag 150 kilometer nordvest for Sydney i Australia – Wollemi National Park i New South Wales. Han tok med seg kvistprøver som ble levert til skolerte botanikere. Det kunne raskt fastslå at dette var et hittil uoppdaget treslag – et bartre med myke, flate nåler. At arten ikke har vært oppdaget før, er litt overraskende, for det dreier seg ikke om en liten, uanselig plante, men et tre som kan bli opptil 40 meter høyt, med en stammediameter på nærmere én meter. De eldste trærne i bestandet er trolig mellom 500 og 1000 år gamle.
Wollémia er en monotypisk slekt i kranstrefamilien (Araucariáceae) – en familie med bare to-tre andre slekter. Den mest kjente arten i denne familien her i landet er skjellkranstre, populært kalt apeskrekk (Araucária araucána). Wollemia-trærne har kjegleformet krone. Stammebarken er særpreget mørkebrun og svampaktig med markerte oppsvulminger langs stammen. De fleste trærne er flerstammete, og nedliggende sidegreiner kan slå røtter. Greinene oppover stammen har nesten aldri sideskudd, og etter noen år stopper veksten opp. Da blir det anlagt en endestilt hannlig blomstersamling eller et hunnlig kongleanlegg. Etter at kongler med frø har modnet og spredd frøene, dør sidegreinen. Nye greiner blir dannet ved at det bryter hvilende knopper fra stammen. Av og til kan en sidegrein endre vekstretning og begynne å vokse oppover, og da danner de en sekundær stamme med nye sidegreiner.
Bladene er flate og nålformete, 3-8 cm lange og 2-5 mm brede. De sitter skruestilt rundt skuddet, men danner et tilsynelatende flatt bar. Bladene er læraktige, friskt grønne og blir over tid mer gulgrønne.
Blomstene hos wollemia er vindpollinert. Hannblomstsamlingene sitter i den nedre delen av krona. De er 5-10 cm lange, 1-2 cm brede og rødlig brune. Konglene blir dannet i den øvre delen av krona og modner i løpet av 18 til 20 måneder. De er grønne, 6-12 cm lange og 5-10 cm brede. Ved modning løser de seg opp og sprer frøene, som er utstyrt med en papiraktig vinge. Unge frøplanter vokser nokså seint.
Wollemia er klassifisert som kritisk truet (CR) i IUCNs rødliste og selvsagt fredet i Australia. Det er utarbeidet en plan for vern av det opprinnelige bestandet, som de siste årene har vært truet av skogbrann, og det er påvist smitte av Phytophthora cinnamomi på noen av de 60 trærne. Genetiske undersøkelser har ikke kunnet påvise forskjeller mellom individene, så de kan være etterkommere etter bare ett eller svært få trær som har overlevd en periode med masseutryddelse i forhistorisk tid.
Etter at den nye arten ble oppdaget, er den formert opp og distribuert til en rekke botaniske hager, som del av et bevaringsprogram og synliggjøring av biologisk mangfold. Treslaget er også av interesse som grøntanleggsplante, og det blir nå oppformert og solgt fra planteskoler. Det første treet i Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo ble kjøpt fra England i 2008. Det var da en ungplante på 90 cm. Ettersom arten ikke vil greie overvintring utendørs i noen del av landet vårt, er det blitt en del av utstillingen i Palmehuset. Treslaget blir etter hvert å se også i andre plantesamlinger i Norge.
