Viftelønn er en av de viktigste lønneartene til prydformål, og vi finner kultivarer av denne arten i en rekke parkanlegg og privathager, også her i landet. Mange vil oppfatte arten som en busk, ettersom mange kultivarer er småvokste med spede, gjerne flikete blader. Men det finnes også kultivarer som kan formes til én- eller flerstammete små trær.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Ácer palmátum Thunb. blir et opptil 8 meter høyt tre eller busk med avrundet krone. Arten finnes viltvoksende i Japan, Korea og østlige deler av Kina. På Honshu i Japan forekommer den i høydelag fra 100 til 1100 meter over havet. Kvisten er uten behåring, rødlig til grønnlig og har få korkporer. Endeknoppen er dekket av flere jevnstore, rødlige skjell. Bladarrene er forholdsvis smale, og den øvre kanten har lange, opprette hår som omgir vinterknoppen. Bladene er 5-10 cm brede og har nærmest rundt omriss, men de er håndlappete med fem til syv (til ni) lapper eller fliker som er tilspissete og dobbelttannete. Bladene er lysegrønne og uten behåring på oversiden, men mattere og med behåring i nervevinklene på undersiden. De får rød høstfarge. Bladskaftet er opptil 4 cm langt, tynt og uten hår. Blomstringen kommer i juni, etter løvsprett. De løse halvskjermene sitter endestilt og er små. Blomstene er 6-8 mm brede og purpurrøde. Fruktene er 3-5 cm lange, men ofte underutviklet og da bare 1-2 cm. Fruktryggene danner 120-180 graders vinkel.
Viftelønn er representert i de fleste parkanlegg i Europa, Øst-Asia og Nord-Amerika, og særlig har den lange tradisjoner i hagekunsten i Kina, Korea og Japan. Småvokste kultivarer egner seg godt i fjellhager og steinrabatter, mens større kultivarer brukes som frittstående eller i beplantninger sammen med alltidgrønne eller blomstrende busker. Hos oss blir de mest storvokste kultivarene sjelden høyere enn 3-4 meter. I områder med milde vintre egner plantene seg godt for dyrking i store krukker, og japanske Ácer-arter er de vanligste løvfellende planteslagene til bonsai.
Viftelønn bør plantes i en godt drenert jord som ikke tørker for raskt ut. Plantene tåler ikke å stå på steder der jorda blir vannmettet om vinteren. Dekking med et porøst, organisk materiale beskytter det grunne rotsystemet mot frostskader. Arten trives best i nøytral til svakt sur jord, gjerne i halvskygge fordi bladene lett får sviskader i sterkt sollys eller når fordampingen fra bladverket er stor. På eksponerte steder får plantene dessuten lett kambiumskader langs stamme og greiner. Det skyldes ofte stor temperaturvariasjon i løpet av vinter og tidlig vår. Svekkede planter kan være nokså utsatt for dødelige angrep av greinsopper. Arten er fullt herdig til sone 3 og klarer seg også bra i sone 4 bare vintertemperaturen ikke er for lav.
Viftelønn ble første gang introdusert til Europa i 1750 av det nederlandske Ostindiske Kompani. Men arten ble ikke mye verdsatt i starten. Kultivarer med grønt bladverk ble introdusert til Storbritannia i omkring 1830, men det var først med Philip von Siebolds introduksjon av en rekke kultivarer seinere på 1800-tallet at arten ble godt kjent. Kultivarene ble produsert i hans egen planteskole og etter hvert i andre nederlandske og belgiske planteskoler. Vi bruker fortsatt mange av disse opprinnelige kultivarene. Fram til 1885 var navnsettingen svært kaotisk, og det ble brukt flere ulike artsbetegnelser. Arten er kjent som svært variabel og blir i dag gjerne delt i tre underarter med en rekke varieteter og former. Det finnes over 250 navngitte kultivarer, og mange av disse har japansk navn. Kultivarene blir gjerne delt i syv grupper basert på plantenes vekstkraft og bladenes form og størrelse.
Lønneslekta blir av noen botanikere delt i 16 seksjoner. Ácer palmátum blir da ført til seksjonen Palmáta og serien Palmáta. Palmátum betyr håndformet og viser til bladenes form. Artene i denne seksjonen blir regnet blant de mest primitive i slekta. Fellestrekk er fire par knoppskjell og lappete blader. Endeknoppen aborterer ofte.
Kilder
Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, bind I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 s. ISBN 3-489-71222-6
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8
van Gelderen, D.M.; de Jong, P.C.; Oterdoom, H.J. 1994. Maples of the world. Timber Press, Oregon, USA. 458 s. ISBN 0-88192-000-2
