Kultivaren danner busker eller små trær uten gjennomgående stamme, men den er vanligvis podet på en stamme, slik at resultatet blir et lite tre med kompakt, rund krone. Bladene er små, og høstfargene i oransje og rødt opptrer seint på høsten.
Tekst: Ole Billing Hansen Foto: Jeanette Brun
Hybriden Prúnus x éminens Beck har foreldreartene Prúnus cérasus – surkirsebær og P. fruticósa – dvergkirsebær. Den har også vært kalt P. intermédia Host non Poir. Begge foreldreartene finnes viltvoksende i sørlige deler av Øst-Europa og Vest-Asia, men hybriden skal ikke finnes viltvoksende. Den har oppstått som krysning og er første gang omtalt i 1831. Både blader og blomster har noe lengre skaft enn P. fruticósa, men ellers ligger de fleste karaktertrekkene nærmest denne foreldrearten.
Kultivaren, som inntil nylig har vært markedsført under navnet P. fruticósa ’Globosa’, stammer trolig fra Øst-Europa, men det er ukjent når den ble introdusert på det vest-europeiske markedet.
Hybriden er en 1-3 meter høy busk med opprettvoksende greiner. Når den blir podet på en stamme, får vi et 3-5 meter høyt tre med en 1,5-2,5 meter bred, rund og kompakt krone. Etter hvert blir kroneformen mindre symmetrisk. Unge trær har greinvinkel 30-45 grader. Barken er først grå, seinere rødbrun. Stammebarken har grunnstammens karaktertrekk.
Modne årsskudd er korte og grå med enkelte små, runde, gulgrå korkporer. Bladene har 1-1,5 cm langt, grønt bladskaft uten kjertler. Øreblader mangler. Bladplaten er bare 4-5 cm lang og 1,5-2 cm bred. Oversiden er grønn og blank, mens undersiden er lysere. Bladranden er fint rundtannet. Bladene får gul til rød høstfarge, men ikke før seint på høsten, og bladene kan være ødelagt av frost før det.
Blomstringen er nokså rik og kommer samtidig med løvsprett. Blomstene sitter to til fire sammen i knipper. Hver blomst er om lag 1 cm bred, enkel, med rent hvite, omvendt eggformete, helrandete kronblader. Midt i blomsten sitter et fruktemne med lysegrønn griffel og gulgrønt arr. Fruktemnet er omkranset av 10-15 hvite pollenblader med gul pollenknapp. Kultivaren setter vanligvis ikke eller bare sparsomt med om lag 1 cm store, brunrøde frukter.
Prúnus x éminens ’Umbraculifera’ er nokså lite krevende, men den oppnår best utvikling på jevnt fuktig, næringsrik, sand- eller siltholdig, nøytral eller svakt alkalisk jord. Den tåler godt høye sommertemperaturer. Rotsystemet er svært avhengig av god oksygentilgang i jorda, og kultivaren bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert. Kultivaren egner seg i rekke på torg og plasser, men også som frittstående i park- eller hagemiljø. Trærne har så liten krone at de også vil få plass i en liten privathage.
Kultivaren er ikke vanlig plantet her i landet. Inntil vi vet mer om overvintringsevnen, bør vi begrense planting til sone 3 og lune steder i sone 4. I Sverige blir planting til sone 4 anbefalt, men med forbehold om at grunnstammen, som ofte er Prúnus ávium med ukjent opphav, er tilstrekkelig vinterherdig. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Der har en erfart noe utgang av uviss årsak.
Trærne er vanligvis podet i stammehøyde på en grunnstamme av P. ávium. I planteskolekataloger er det også noen som tilbyr kultivaren podet på en stamme av neverkirsebær (Prúnus sérrula). Da får vi et tre som kombinerer rund krone med en stamme med avskallende ytterbark. Den kompakte, kuleformete krona trenger vanligvis ingen beskjæring. Eventuelle villskudd fra grunnstammen, det vil si fra rot eller stamme, bør fjernes ved å rive dem av så nær festet som mulig.
