Den danske lindekultivaren ‘Odin’ er vekstkraftig med nokså åpne greinvinkler og noe overhengende skudd og kvister. Kultivaren utmerker seg med spesielt store blader, særlig hos unge, vekstkraftige trær. Det kraftige, friske bladverket gir trærne et eksotisk preg som skiller dem fra andre lindeslag. Kultivaren vil egne seg godt som tuntre, på plasser, som gatetre og i parker.
Tekst: Ole Billing Hansen
Det har ikke vært lett å føre kultivaren til en av de kjente lindearene, men botanikere mener at det trolig dreier seg om en krysning mellom storbladlind (Tília platyphýllos) og svartlind (T. americána).
Kultivaren blir karakterisert som svært rasktvoksende, og trærne blir trolig om lag 20 meter høye med eggformet krone. Veksten er heller grov, og de kraftige sidegreinene har en forgreiningsvinkel på 45-60 grader fra hovedstammen, men de opptrer ikke helt regelbundet. Krona kan derfor bli noe uregelmessig, med enkelte kraftige hovedgreiner som strekker seg skrått oppover. Yngre greiner har litt overhengende vekst.
Unge skudd er lysegrønne til gulaktige, men mot slutten av vekstsesongen blir soleksponerte skudd sterkt rødlige. Vinterknoppene sitter toradet og er eggrunde og utstående. Knoppene er rødfiolette, om lag 6 mm lange og har to-tre (til fire) store skjell. Endeknopp mangler. Ung stammebark er mørkt olivengrønn.
Bladene sitter spredt og toradet. Bladskaftet er gulgrønt til rødlig og 3-4 cm langt. Hos unge, vekstkraftige trær er bladplatene hele 14-17 cm lange, 12-14 cm brede, rundaktig skjevt hjerte- til eggformete og brått tilspissete. Bladranden er jevnt og grovt spisstannet. Bladene er friskt grønne på oversiden og lysegrønne og uten behåring under, med unntak av små, gulbrune hårdusker i nervevinklene. Nerver av tredje orden er tydelige og parallelle. Høstfargen er gul. Blader hos fruktbærende, større trær er atskillig mindre enn hos unge, vekstkraftige eksemplarer, gjerne bare 6 til 11 cm.
Blomsterkvastene er hengende og har to til syv blomster. Høybladene er gul- til grønnhvite, mens blomstene er gulhvite. Bier og andre pollinerende insekter blir tiltrukket av innholdet i blomstene. Fruktene er opptil 13-15 mm lange. De ligner fruktene hos T. platyphýllos. Mange frukter er partenokarpe, noe som indikerer problematisk frøsetting på grunn av hybridisering.
Lind vokser generelt best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt alkalisk. Prøveplanting ulike steder i Danmark har vist at kultivaren er svært robust på vindutsatte steder. Selv der det er vedvarende vind, blir greinene lite bøyd, og bladene holder seg intakte, på tross av de store bladplatene. Kultivaren har dermed vist seg sterkere enn småbladlind på steder med mye vind. Lindetrær gir tett skygge, men de tåler også nesten like mye skygge som bøk. Rotsystemet er kraftig og går dypt. Kultivaren skal ut ifra observasjoner sette få skudd fra stammen, noe som gir mindre skjøtselsbehov.
Lindekultivaren ’Odin’ er hittil ikke vanlig plantet her i landet. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren etablert i Treforsøksparken ved NMBU i 2005. Etter åtte års prøving får kultivaren god omtale, særlig for kraftig vekst og friskt bladverk. Den bør trygt kunne anbefales til sone 4.
Kultivarer av lind blir vanligvis formert ved okulasjon på en grunnstamme, gjerne av T. platyphýllos. Stiklingsformering eller avlegging er også mulige formeringsmåter. Frøformerte planter blir trolig lite ensartet.
