Prunus avium ’Plena’ – søtkirsebær som prydtre

Søtkirsebær bruker vi oftest som et frukttre og høster det vi vanligvis kaller moreller. Det spesielle med denne kultivaren er imidlertid at den har rik blomstring med hengende, fylte blomster. Trærne blir regnet som nærmest sterile og setter svært få frukter.

Tekst: Ole Billing Hansen

Arten Prúnus ávium L. finnes viltvoksende i Europa, Lilleasia, Kaukasus og Vest-Sibir. Her i landet er den trolig innført i gammel tid, men den er nå nokså vanlig på Østlandet og langs kysten til Stryn. Kultivaren med fylte blomster er kjent fra England fra begynnelsen av 1700-tallet.

Med unntak av blomstene har kultivaren stort sett samme karaktertrekk som arten: Vinterkvisten har eggformete, ofte noe spisse knopper. Rett etter løvsprett har bladene rødlig skjær. Bladskaftet er 4-5 cm langt, snaut, rødlig og med én eller to purpurfargete kjertler øverst mot bladgrunnen. Bladplaten er 9-13 cm lang, eggformet til bredt elliptisk, ofte med en noe skjev, utdratt spiss og ujevn dobbelt sagtanning. Kultivaren har mer markerte tenner i bladranden, og de er ofte spissere enn hos arten. Høstfarger i gult og oransjerødt kommer noe seinere hos kultivaren. Blomstringen begynner omtrent samtidig med løvsprett. I Ås er middeldato for begynnende blomstring 15.-20. mai, men temperaturen utover våren er avgjørende, slik at blomstringen kan begynne allerede de siste dagene i april på lune steder. Blomstene hos kultivaren P. ávium ‘Plena’ er fylte, hengende, hvite og 2-3 cm brede. De sitter på korte fjorårsskudd, som regel to til fem sammen i et knippe.

Blomstene hos Prunus avium ’Plena’ sitter som regel to til fem sammen i et knippe og er hvite, fylte, og 2-3 cm brede. Foto: Jeanette Brun

Trær av kultivaren har til å begynne med slankt kjegleformet krone, men de får etter hvert bred kronefasong med kraftige sidegreiner. Årstilveksten er 20-30 cm. Hovedgreinene får en kraftig, nærmest horisontal oppbygning med sidegreiner som peker oppover, og tettsittende kortskudd med blomsterknopper. I grøntanlegg blir frittstående trær vanligvis 10-12 meter høye med nesten like bred krone.

I naturen finner vi søtkirsebær på godt drenert, næringsrik, kalkholdig jord. Trærne mistrives der jorda er kald og våt. Søtkirsebær forekommer ofte i solrike til halvskyggete hellinger og er trolig en av de artene som er mest avhengig av god lufttilgang i jorda. Den bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert. Kultivaren egner seg særlig godt langs gater, på torg og i parkmiljøer der det er god plass til den omfangsrike krona og man ikke ønsker forsøpling av fruktfall. Vi regner søtkirsebær som vinterherdig til sone 5. Kultivaren stammer fra sørligere breddegrader og vil trolig kunne få vinterskade når den blir plantet utover sone 4.

Blomstringen kommer omtrent samtidig med løvsprett, og de hvite blomstene danner en kontrast til de unge, lysegrønne bladene. Foto: Ole Billing Hansen

Søtkirsebær ’Plena’ blir vanligvis podet nær rothalsen på en grunnstamme av arten. Kultivaren er steril og setter ikke spiredyktig frø. Det er dessuten svært små muligheter for at den kan formere seg vegetativt fra hage- og parkavfall. Faren for spredning til norsk natur er derfor ytterst liten.

Søtkirsebærtrær er relativt enkle å etablere. Likevel bør trær av kultivaren handteres og plantes med klump. Stagnerte trær kan være svært vanskelige å få til å vokse bra igjen. Trærne danner et nokså grunt hjerterotsystem med svært tykke og sterke siderøtter. De fleste røttene finnes i de øvre 60 cm av jorda, men når jorda er dyp og lett gjennomtrengelig, kan enkelte røtter trenge inntil tre meter ned. Vanlig levealder er 80 til 100 år. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Trekvaliteten var ikke god ved planting, og trærne har vært preget av relativt svak vekst og variabel vitalitet siden. Kultivaren har også hatt vinterskade og bladsykdom. Den ble i 2016 vurdert som Svak.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8  (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2013. Gode treslag i Treforsøksparken (II). park & anlegg 12(6):18-23
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.
http://www.keele.ac.uk/university/nathist/trees/cherries/Prunus%20avium%20Plena.htm