Et magnoliatre i en park eller en privathage er en stor attraksjon når treet blomstrer med mengder av store, hvite blomster på naken kvist om våren. Resten av året er trærne nokså anonyme. Vi må ta hensyn til at de ikke tåler tråkk, komprimert jord eller stående vann i rotsonen.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Kobusmagnolia (Magnólia kóbus DC) er trolig den mest vinterherdige av magnolia-artene. Vi finner den viltvoksende i Japan, og varieteten boreális, som betyr «nordlig» og finnes nord i landet, blir kalt snømagnolia.
Snømagnolia (Magnólia kóbus var. boreális Sarg.) blir regnet som rasktvoksende og særlig vintersterk. Den klarer seg godt i lavereliggende områder på Østlandet (sone 4). I hjemlandet blir magnoliatrær opptil 25 meter høye, men hos oss kan vi ikke regne med høyder på mer enn åtte til ti meter. Frittstående trær får kjegleformet krone. Barken er glatt og lysgrå, mens vinterknoppene er store og grålodne.
Snømagnolia begynner å blomstre før løvsprett, som regel i månedsskiftet april/mai. Blomstene er opptil 10 cm brede, hvite og duftende, men kan ha litt rødlig skjær nederst på den ytre delen av blomsterdekkbladene. De seks ytre blomsterdekkbladene er store og blir lett skadet dersom plantene står utsatt for mye vind. Magnoliaplanter bør derfor få en lun plass, men vi bør plante dem på et solrikt sted dersom vi ønsker mest mulig blomstring. Greiner med blomsterknopper kan tas inn til driving på ettervinteren.
Det kan ta noen år fra vi kjøper et magnoliatre til det blomstrer, for frøformerte trær må bli 8-12 år gamle innen de blir i stand til å sette blomsterknopper. Men når treet først har kommet over i blomstringsfasen, vil det vanligvis blomstre hvert år. Etter blomstring utvikler det seg sylindriske belgkapsler. Disse blir til slutt røde, men rekker ikke alltid å fullmodne i vår korte vekstsesong. Frøene, som blir synlige når belgkapslene sprekker opp, er sterkt rødfarget.
Bladene er nokså store, omvendt eggformete, friskt grønne, og ender i en kort spiss. En kort periode etter løvsprett kan de ha noe rødlig skjær, og om høsten kan de få høstfarge i gult og gulbrunt. Unormal gulning av bladene (klorose) i vekstsesongen kan forekomme. Dette skyldes kalium- eller jernmangel og opptrer der jorda inneholder mye kalk. Surhetsgraden i jorda (pH) bør helst være under 6,0. Magnolia trives best på moldrik jord og må gjødsles forsiktig, i hvert fall mens plantene er unge. Rotsystemet ligger grunt. Plantene er følsomme for stor jordfuktighet og må plantes der jorda er godt drenert. Røttene tåler ikke handtering uten å være beskyttet av jord. Magnoliatrær må derfor ikke handteres barrot, men omsettes i kar eller med jordklump. Når plantene trives, kan de bli gamle, og i Asia har magnoliatrærne både religiøs betydning og stor verdi som trevirke.
Magnólia-slekta omfatter om lag 80 arter av løvfellende og alltidgrønne arter. Den er oppkalt etter den franske botanikeren Pierre Magnol, som levde i siste halvdel av 1600-tallet. Botanikerne regner magnolia som en av de eldste slektene blant nålevende dekkfrøete planter. Blomstens oppbygning har endret seg lite de siste 100 millioner år. Blomsterdekkbladene er store og sitter i tre eller flere kranser, hvorav den ytterste kransen er begerblader. Pollen- og fruktbladene sitter skruestilt på en oppsvulmet, avlang blomsterbunn. Blomstene blir bestøvet av insekter, særlig blomsterbiller.
De siste årene har det kommet flere nye kultivarer av magnolia på markedet, med hvite, rosa eller rødlilla blomster. Disse kultivarene blomstrer allerede som unge planter, men de blir først og fremst omsatt som busker, sjeldnere som oppstammete trær. Vinterherdigheten er trolig ikke fullt så god som hos snømagnolia.
Snømagnolia er plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2009 og finnes også i tresamlingen i Dronning Eufemias gate i Oslo.
