Sitkagran er plantet både som skogstre og til leplanting i norske kystområder nord til Sør-Troms. Arten trives så godt i fuktig atlanterhavsklima at den mange steder er blitt årsak til et gjengroingsproblem. Til bruk i klipte hekker og andre bruksmåter uten frøsetting bidrar et kontrastrikt bar til prydverdi.
Tekst: Ole Billing Hansen
Sitkagran (Pícea sitchénsis (Bong.) Carr.) finnes viltvoksende langs Stillehavskysten fra California til Alaska. Dette er den mest storvokste av Pícea-artene. Trærne kan på den nordamerikanske vestkysten bli 800 år gamle og opptil 90 meter høye med stammetverrmål over 5 meter. Arten finnes forvillet langs den norske vestkysten nord til Troms, og nå blir den regnet som naturalisert og invaderende mange steder. Fremmedartslista 2018 konkluderer med at sitkagran og hybriden med hvitgran (Pícea x lútzii) medfører svært høy økologisk risiko (SE) som følge av stort invasjonspotensial og middels til stor økologisk effekt.
Barken er rødlig grå og flakner av. Etter hvert blir den oppsprukket og grov. Selv fra ganske tykke stammer kan det komme nye skudd, såkalte «vannris». Krona er bredt kjegleformet med horisontale og noe oppbøyde greiner, med delvis hengende sidegreiner. Kvisten er dypt furet og har noen få, lange hår. Den er lyst gulbrun, men mørkner etter hvert. Vinterknoppene er kjegleformete og spisse. De er lysebrune, har harpiks og skjell som sitter tiltrykt knoppen. Nålene er 15-25 mm lange, flate i tverrsnitt, stive og stikkende. Oversiden er blankt mørkegrønn med enkelte utydelige, avbrutte spalteåpningsbånd, mens undersiden har to gråhvite spalteåpningsbånd. På kvistens underside er nålene uregelmessig ordnet.
Kongleanleggene sitter enkeltvis og er først opprette, men de blir etter hvert hengende. De er først lyserøde, men blir snart gulaktige og til slutt gulbrune. Modne kongler er 6-10 cm lange, med tynne, rombiske og ujevnt tannete, bølgete kongleskjell. Dekkskjellene kan være opptil 8 mm lange, men de er svært sjelden synlige fra utsiden av konglen. Frøene er 2-3 mm lange, brune og har en 7-8 mm lang frøvinge. Det finnes noen kultivarer innen arten, særlig dvergformer, men disse er sjelden markedsført her i landet.
Sitkagran ble første gang observert av europeere i 1792 da Archibald Menzies seilte langs vestkysten av staten Washington. I 1831 innførte David Douglas frø til Europa. Arten har vært etablert som skogstre i kystnære områder av Norge fra midten av 1800-tallet. I andre europeiske land er sitkagran blitt et viktig treslag for produksjon av trevirke og cellulose, på samme måte som i USA og Canada. Trærne kan bli 30-40 meter høye hos oss. Sitkagran har et dekorativt bar med god kontrast mellom nålenes over- og underside.
Arten er en kystplante som trives på steder med moderat vintertemperatur og høy luftfuktighet. Den tåler vind og sjøluft, og kan trives både på mager mineraljord og i fuktig torvjord. Trærne blir raskt for store i privathager. Arten er godt egnet til klipte hekker og har, i motsetning til andre Pícea-arter, en viss evne til å sette nye skudd fra stamme og eldre greiner. Vi bør likevel klippe hekkene regelmessig som andre granhekker. Valget av frøkilde er viktig. Med riktig frøkilde kan arten greie seg til sone 7 langs kysten og til sone 5 i innlandet. Sitkagran er utsatt for angrep av sitkagranlus, og i områder der den tidligere var mye brukt til leplanting, er den nå blitt atskillig mindre populær på grunn av store luseangrep. På 1950- og 60-tallet ble det gitt offentlige tilskudd til å etablere sitkagran til leplanting. På grunn av den store formeringsevnen og uønsket gjengroing, blir det nå gitt tilskudd til fjerning av arten en del steder i landet.
