I naturen har barlind svært varierende kronefasong, fra stammedannende trær til busker med nærmest horisontal vekst. Kultivarer med god forgreining og strengt opprette skudd og greiner blir nå ført til Fastigiata-gruppen.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Kultivarene i denne gruppen danner krone som først er en ganske slank søyle, men etter hvert blir søylen bred og fyldig. Plantene beholder greinene helt ned til bakken og blir som regel flere meter høye. Slike trær er særlig velegnet som frittstående eller i gruppe sammen med markdekkende planteslag og andre lave planter.
Gruppen har fått navn etter Táxus ’Fastigiata’, som tidligere ble ført til T. baccáta L. Den opprinnelige kultivaren var en hunnklon. Omkring 1780 ble den tatt vare på av bonden Willis i Fermanagh, Irland. Ett eksemplar ble sendt til planteskolen Lee & Kennedy i London, og derfra ble klonen spredt. Planter med dette kultivarnavnet omfatter i dag trolig flere kloner med varierende bredde og vinterherdighet. Blant annet ble en hannklon med samme navn og vekstform beskrevet i Sussex, England i 1927.
Kultivaren skal typisk ha strengt opprett vekst, noe som gir en tett og bred, 4-7 meter høy søyle. Gamle planter blir nesten like brede som høye, mens unge 2-3 meter høye individer beholder slank søyleform. Bladene er 2-3 cm lange og mørkegrønne. Vi regner kultivaren som herdig til sone 4 i innlandet og sone 5 langs kysten, men enkelte vintre har baret fått sviskade også i sone 4. Det skyldes trolig en kombinasjon av dyp tele, solskinn og uttørkende vind på vårparten. Frøformerte planter gir svært uensartet avkom, så kultivaren må formeres med stiklinger.
