I norske grøntanlegg er det svært ofte denne kultivaren av viftelønn som er plantet. Når plantene står soleksponert, beholder de mørkerød bladfarge gjennom hele vekstsesongen, inntil bladene blir mer lysende røde før bladfall.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Denne viftelønnkultivaren har middels store, dypt femlappete blader med smale, lansettformete lapper. Bladene er mørkerøde i vekstsesongen, med unntak av blader som utvikler seg i skygge. Disse blir gjerne mørkegrønne med et skjær av rødt. På kystnære, lune steder kan kultivaren kan bli 6-8 meter høy. Men plantene er ofte sterkt forgreinet, og det er vanligere å se høyder på 3-4 meter hos oss.
Kultivaren ble trolig valgt ut i planteskolen til Constant Wattez i Woudenberg, Nederland før 1910. Planter med dette kultivarnavnet er mest tallrikt innen arten. Imidlertid er det stor forvirring og sammenblanding på markedet, fordi mange planteskoler har frøformert rødbladete kultivarer. Slike avvikende planter bør markedsføres under den botaniske betegnelsen Ácer palmátum f. atropurpúreum, det vil si en rødbladet form av arten. Atropurpúreum betyr mørkt purpurfarget. Krüssmann oppgir kilden for kultivaren som van Houtte (1857) og at den er synonym med Ácer palmátum ’Tanabata’.
Kultivarer med rødt bladverk får sterkest farge når plantene står soleksponert. Den omtalte kultivaren er sart og krever en lun, varm vokseplass. Den trives best i nøytral til svakt sur jord, gjerne i halvskygge fordi bladene lett får sviskader i sterkt sollys eller når fordampingen fra bladverket er stor. På eksponerte steder får plantene dessuten lett kambiumskader langs stamme og greiner. Det skyldes ofte stor temperaturvariasjon i løpet av vinter og tidlig vår. Svekkede planter kan være nokså utsatt for dødelige angrep av greinsopper. Vi kan regne kultivaren som fullt herdig til sone 3, og den klarer seg også bra i sone 4 bare vintertemperaturen ikke er for lav.
