Atlasseder er ett av få eksempler på at planteslag fra Afrika kan vokse og trives under våre klimabetingelser. Det skyldes at trærne finnes viltvoksende opp til over 2000 moh. i Atlasfjellene i Algerie og Marokko. Men til og med i sone 3 her i landet kan plantene få store vinterskader, så vi bør helst begrense planting av slike bartrær til mildt kystklima i sørvest og til gode fjordstrøk på Vestlandet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Slekta Cédrus står botanisk nær Lárix (lerk) og omfatter tre arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær. Foruten at seder forekommer viltvoksende i Nord-Afrika, finnes sedertrær i naturen i det østlige Middelhavsområdet og i vestlige deler av Himalaya. C. deodára (himalayaseder) er også plantet enkelte steder her i landet, men den regnes som enda mindre vinterherdig enn atlasseder.
Det mest særpregede ved atlasseder (Cédrus atlántica (Endl.) Manetti ex Carrière) hos oss er den grålige til blågrå barfargen. Nålene kan imidlertid ha farger fra mørkegrønt til blågrønt eller lyst blågrått, men i handelen blir det som regel satset mest på planter med blålig bar. Planter med navn som C. atlántica ’Glauca’ og C. líbani ‘Atlantica Glauca’ omfatter trolig flere ulike kloner. Kultivarer i denne såkalte Glauca-gruppen har alle blågrå nåler, som ofte er under 2,5 cm lange. På sine naturlige voksesteder kan vi finne 30-40 meter høye trær av atlasseder, men hos oss blir trærne vanligvis ikke høyere enn 15-20 meter – på gode voksesteder. Internasjonalt er det valgt ut mer småvokste kultivarer med enten slank krone eller hengende greiner. Kultivarer med hvitbrokete eller gult bar er trolig for lite vinterherdige her i landet.
Sedertrær får matt grå, glatt bark som etter hvert sprekker opp i nærmest firkantete plater. Kroneformen er variabel, men ofte bred, og greinene sitter spredt hos eldre trær. Kvisten har både kortskudd og langskudd. Vinterknoppene er små og eggformete. Bladene er nålformete, 1-6 cm lange, smale, spisse og ofte bøyde. De sitter skruestilt og radiært langs slanke langskudd og tett sammen på tykke, sidestilte kortskudd. Tverrsnittet av bladene er rombisk til avrundet trekantet. Vi finner de blågrønne til blåhvite spalteåpningsbåndene på alle bladflater. Bladene faller av etter tre til seks år.
Trærne har lang ungdomsfase, men blomstrer omsider på seinsommer og høst. Hannblomsterstandene er godt synlige, gulbrune, opprette og inntil 5 cm lange. De faller av etter blomstring. Under blomstringen er de eggformete kongleanleggene om lag én cm lange, grønne og lite synlige. Etter pollinering utvikler konglene seg og blir etter hvert opprette eller utstående. Hos atlasseder er de tønneformet, om lag 8 cm lange og 4 cm brede ved modning i det andre eller tredje året fra blomstring. Konglene er uten synlige dekkskjell og faller fra hverandre ved modning.
Seder-artene er lite vinterherdige, og vi finner sedertrær som trives og vokser bra bare på gode vokseplasser langs kysten fra Vestfold til Sunnmøre. Unge trær har bredt kjegleformet krone, greiner og skuddspisser som streber oppover og ofte en tett, man grasiøs vekst. Eldre trær får gjerne et mer uregelmessig og malerisk utseende, ofte med nærmest horisontale greiner og god avstand mellom greinene. Det er sjelden vi opplever blomstring og kongler på sedertrær her i landet.
I naturen vokser atlasseder i høydelag fra 1200 til noe over 2000 moh. i tørre fjellområder, og trærne tåler godt å vokse i områder med lite nedbør. Imidlertid har det vist seg at arten også tåler planting der det er rikelig med nedbør. Det forutsetter imidlertid at plantestedet er godt drenert. Sedertrær tåler både høye og lave pH-verdier i jorda. Plantene kan vokse like godt på sur sand som på kalkbergarter. De tåler noe skygge som helt unge, men foretrekker soleksponerte voksesteder. Atlasseder ble beskrevet av europeiske oppdagelsesreisende i Nord-Afrika i 1827 og er dokumentert som hage- og parkplante i Europa fra 1839.
