Himalayaseder trives bare der vi her i landet kan tilby mildt kystklima. Klimaendringer og utvalg fra mer vinterherdige frøkilder kan gjøre denne bartre-arten mer aktuell over tid.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Den vanligste tolkningen blant botanikere i dag er at det finnes to arter av seder. Den vestlige Cédrus líbani har underarter blant annet i Nord-Afrika og Tyrkia, mens den østlige, himalayaseder (Cédrus deodára (Lamb.) G.Don), finnes i fjellområder i de vestre delene av Himalaya, fra Afghanistan til Nepal, i høydelag fra 1.300 til 3.200 moh. Artsepitetet deodára er et nord-indisk navn på arten. I naturen kan trærne oppnå høyder på 50 til 60 meter. I kultur blir de sjelden høyere enn 35 meter, og hos oss trolig ikke mer enn om lag 15 meter.
Hos himalayaseder er toppskuddet nikkende. Unge trær har kjegleformet krone, men etter hvert får trærne mer overhengende, bred form. På grunn av frostskader enkelte vintre kan kroneformen bli uryddig hos oss. Nålebladene er 3-5 cm lange, spisse og lyst blågrønne til grønne. De sitter på langskudd det første året, men deretter bare på nærmest kuleformete kortskudd. Begge arter av seder blomstrer om høsten, men her i landet forekommer blomstring svært sjelden. Hannblomstsamlingene vokser opprett, er lysebrune og 6-8 cm lange, mens kongleanleggene er mindre. Modne kongler er 8-12 cm lange og har avrundet topp. Under utvikling er de grønne, men de blir rødbrune ved modning. Modningsprosessen tar minst to år, og når frøene er modne, går konglene i oppløsning, som hos edelgran.
Himalayaseder er et vanlig parktre på sørligere breddegrader, men arten er tradisjonelt lite brukt hos oss. Det er imidlertid valgt ut egne frøkilder for de nord-europeiske områdene. Disse er fra Paktia-provinsen i Afghanistan. Til tross for slike utvalg kan vi ikke regne arten som sikker vinterherdig ut over sone 2. Utvalgt materiale er trolig herdigere og kan prøves i sone 3. Uansett bør trærne plantes på lune steder med godt drenert jord, men gjerne soleksponert.
