Det er valgt ut en rekke kultivarer av blågran. Disse er valgt ut og gitt eget kultivarnavn på grunn av blålig eller sølvgrå barfarge. Det er vanlig å bruke fellesbetegnelsen «Glauca-gruppen» om vegetativt formerte kultivarer med blå barfarge, og de fleste blir stammetrær.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Men det finnes også kultivarer med mer kompakt vekst. Av de hittil vanligst brukte kultivarene i denne gruppen er Pícea púngens Engelm. ‘Glauca Globosa’ med opphavsmann Anth. Kluis i Boskoop, Nederland i 1937. Den har tett, uregelmessig, rund vekstform som ung og etter hvert kompakt, bred kjeglefasong. Kultivaren blir ikke særlig høy og kan egne seg der det ikke er plass til større grantrær.
Felles for vegetativt formerte trær av blågran er at planteskolen må være påpasselig med stram oppbinding de første årene. Ellers vil plantene lett kunne vokse videre som om de er sidegreiner, et fenomen kalt plagiotropi. Dette gjelder både ved formering med stiklinger g ved poding. Men selv om kultivaren bør ha mest mulig symmetrisk krone, er det strengt tatt ikke nødvendig med så stram oppbinding av disse plantene, som vanligvis er stiklingsformert. Det er imidlertid gunstig om stiklingene blir tatt av topp-orienterte skudd.
Blågran er robust, tåler saltholdig luft og greier seg godt i kyststrøk, men arten trives også i kalde fjellområder. Kultivaren kan plantes til sone 7, også der det er nokså vindutsatt. Trærne får best barfarge når de står soleksponert.
