Til gruppen av furuarter med spiselige frøkjerner hører koreafuru. Det er imidlertid en art vi ikke så ofte treffer på i norske grøntanlegg.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Koreafuru (Pínus koraiénsis Sieb. & Zucc.) er en nær slektning av sibirfuru (P. sibírica), men den danner ikke en så tett og mørk krone. Krona gir derimot et atskillig luftigere inntrykk. Arten finnes viltvoksende i fjellstrøk i grenseområdet mellom Russland og Kina, Mandsjuria, Korea og på Honshu i Japan. Trærne kan bli 30-40 meter høye, men de blir atskillig mindre og ofte flerstammete når de vokser høyt til fjells. Krona er bredt kjegleformet med nær horisontale greiner.
Stammebarken er gråbrun og ganske glatt. Unge skudd er tett behåret med rødbrune hår, men behåringen forsvinner stort sett i løpet av de to første årene. Vinterknoppene er eggformete til sylindriske, 1-2 cm lange, kort tilspissete og har ofte mye harpiks. De lansettformete knoppskjellene er utstående i den øvre delen av knoppen, men tiltrykte nederst. Nålene sitter fem og fem i knipper som utgjør kortskudd. De er 6-12 cm lange, rette, myke og med fint sagtannet rand. Hver nål har grønn utside, mens innsidene har lyse spalteåpningsbånd. Slirene faller tidlig av.
Både hannblomstsamlingene og kongleanleggene er rødlige. Konglene sitter endestilt og er nærmest uten skaft. De er 9-14 cm lange og har gulbrune, tilspissete kongleskjell med bølget rand. Konglene sprekker opp ved modning, men store mengder harpiks hindrer de fleste av de vingeløse frøene i å spre seg. De om lag 10 mm lange, spiselige frøkjernene blir dermed hengende på treet inntil fugler eller gnagere forsyner seg av dem.
Arten er et viktig tømmertre der den finnes viltvoksende, men den er sjelden plantet hos oss. Av og til kan vi finne koreafuru i botaniske hager og andre plantesamlinger. Det er vakre, men plasskrevende trær. Som andre furuarter er den lyselskende, har dyptgående røtter og skal være bra vinterherdig. Den bør kunne prøves i sone 3-4.
