Våre fruktarter har hvite blomster, og når de blomstrer på naken kvist en gang i løpet av mai, har de stor prydverdi. Men i hager og parker er kirsebærslag med rosa blomster mer eksotiske, og sargentkirsebær er kan hende den arten som egner seg best i større grøntanlegg i vårt klima.
Tekst: Ole Billing Hansen
Flere østasiatiske kirsebærarter er interessante treslag i norske grøntanlegg. I Japan er det århundregamle tradisjoner knyttet til kirsebærblomstringen, som har bidratt til å prege malerkunsten i flere land i Øst-Asia. Sargentkirsebær (Prúnus sargéntii Rehder) finnes viltvoksende i Korea, Japan og på Sakhalin. Arten er oppkalt etter Charles Sprague Sargent (1841-1927), den mangeårige direktøren for Arnold Arboretum ved Boston.
Sargentkirsebær blir hos oss et 9-12 meter, kan hende opp til 15 meter, høyt tre med opprett vekst og slank krone. Når trærne blir eldre, blir krona bredere, avrundet og får noe uregelmessig fasong. Selv om det er vanligst å nytte enstammete trær, er det ingenting i veien for å satse på flere stammer. Stammebarken er mørkebrun og glatt med tydelige, lyse korkporer i ring rundt stammen hos unge trær, men barken sprekker opp, slik som hos søtkirsebær etter hvert. Unge blader er bronsefargete og får elliptisk eller omvendt eggformet omriss og jevnt fintannet rand.
De om lag 3 cm brede, enkle blomstene sitter 2-4 sammen og forekommer i nyanser fra lyst rosa til mørkrosa. Innen arten finnes både individer som blomstrer på naken kvist og andre som får blomster mer skjult i bladverket. Kirsebærene er gule, røde eller rødsvarte, og om høsten får bladene sterke høstfarger i oransje og rødt. Sargentkirsebær setter ikke store krav til jordbunnsforholdene, heller ikke til kalkinnhold i jorda. I naturen i sitt viltvoksende område vokser arten i blandingsskog med eik, bjørk og edelgran.
Innen sargentkirsebær er det valgt ut flere kultivarer, blant annet P. sargéntii ’Charles Sargent’, en nederlandsk kultivar med bred krone, lyse blomster og oransjerød høstfarge. Det er gjerne denne sorten man får ved import fra Nederland. Amerikanske P. sargéntii ’Rancho’ har slank krone i ungdommen. Denne kultivaren blir 6-8 meter høy med 3-5 meter bred krone, mens danske P. sargéntii ’Rosensky’ skal ha rundere krone med rik blomstring før løvsprett. Disse tre kultivarene og et utvalg fra en norsk planteskole inngår i utprøvingen i Treforsøksparken ved NMBU. Alle er etablert i perioden 2006-2008, men resultatene spriker. Det norske utvalget, som kan være identisk med en utenlandsk kultivar, er bedømt som svært godt, mens P. sargéntii ‘Charles Sargent’ har gjort det best blant de utenlandske. P. sargéntii ‘Rosensky’ har mistrivdes i hele prøveperioden og blir vurdert som svak, mens P. sargéntii ‘Rancho’, som er til forveksling lik det norske utvalget, blir bedømt som Nokså god. Det kan skyldes uheldige jordbunnsforhold på voksestedet.
Arten og kultivarene er regnet som herdige til sone 4. Sargentkirsebær har også vært brukt som foreldreart i utviklingen av hybrider. Den mest kjente er kan hende Prúnus ’Accolade’, som er en krysning mellom P. sargéntii og P. x subhirtélla. Den blir et opptil fire meter høyt tre med store, halvfylte, rosa blomster og sterke høstfarger i røde nyanser.
