Blomstrende kirsebærtrær har stor prydverdi. Denne kultivaren er et riktblomstrende, tettkronet, lite tre som får kritthvite blomster samtidig med løvsprett i mai.
Tekst: Ole Billing Hansen
Den store slekta Prúnus omfatter 430 arter og blir delt i flere underslekter/grupper, blant annet kirsebærgruppa (Cérasus) der foreldreartene til kultivaren P. x gondouínii (Poit. et Turpin) Rehder ‘Schnee’ hører hjemme. Kultivaren har søtkirsebær (P. ávium L.) og surkirsebær (P. cérasus L.) som foreldre. De to foreldreartene finnes begge viltvoksende i Europa og Vest-Asia.
Hos kultivaren er kvisten nokså tynn, og bladverket er frodig. Bladene er elliptiske til omvendt eggformete og minner mest om bladene hos P. ávium. Bladskaftet er 3-4 cm langt, rødlig og med to lyserøde kjertler ved bladgrunnen. Bladranden er sagtannet langs den innerste halvdelen og mer ujevnt grovtannet langs den ytre halvdelen. Bladene er blålig grønne og får rødlig høstfarge, men ikke før seint på høsten.
Trærne blomstrer med tallrike, enkle, skålformete, 2,5-3 cm brede, svakt duftende, kritthvite blomster samtidig med løvsprett i mai. Kultivaren blir oppfattet som steril og setter ingen frukter. Den er bare interessant som prydtre. Flere fruktsorter blir imidlertid ført til samme hybridgruppe, som omfatter minst 65 kultivarer.
Hybridkirsebær oppsto trolig første gang omkring 1760. Da krysset den franske gartneren Gondouin i Choisy nær Paris de to foreldreartene. Hybriden har tidligere hatt navnene P. effúsa, P. ávium var. regális og P. caproniána. Planteskolemannen Wilhelm Pfitzer i Stuttgart, Tyskland introduserte kultivaren P. x gondouínii ‘Schnee’ i 1920. Den har i Europa også vært markedsført under navnene P. cérasus ’Schnee’, P. effúsa ’Schnee’ og i USA som P. ávium ’Globe’. Oddvin Reisæter kaller hybriden «maibær».
Kultivaren er i utgangspunktet en nærmest kuleformet busk, men den blir som oftest podet på en om lag to meter høy stamme. Slike podete trær blir 3-5 meter høye med kronebredde 2-3 meter. Krona er vaseformet, men den blir etter hvert bredere og rundere.
Planter av begge foreldreartene trives best på godt drenert, næringsrik, kalkholdig jord og mistrives i kald og våt jord. I naturen forekommer de ofte på solrike steder eller steder med vandrende skygge. Rotsystemet ligger nokså grunt og er svært avhengig av god oksygentilgang i jorda. Kultivaren bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert. Trær av kultivaren er relativt enkle å etablere. Likevel bør de handteres og plantes med klump. Stagnerte trær kan være svært vanskelige å få til å vokse bra igjen.
Herdigheten blir oppgitt til sone 4 i Sverige. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Til tross for frodig bladverk og bare mindre frostskader, ble kultivaren bedømt som svak. Det skyldes årvisse symptomer på soppangrep, trolig av grå monilia (Monilia laxa). Foreldrearten surkirsebær er kjent for å være er nokså utsatt for denne soppsykdommen, som fører til visne, brune skudd utover i vekstsesongen.
