Hengeformer av selje har vært brukt i lang tid. De var svært populære mot slutten av 1800-tallet, da man ønsket større variasjon i små villahager. Populariteten har vært økende de siste tiårene fordi tomtestørrelsen mange steder er blitt svært liten.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
I dag bruker vi hannklonen Sálix cáprea ‘Kilmarnock’, som er kjent fra Storbritannia før 1835. Det er en enda mer ekstrem hengeform enn S. cáprea ‘Pendula’, som var vanlig brukt tidligere. Veksten er mindre kraftig enn hos arten, bladene er mindre, og kultivaren setter så å si aldri nye skudd som peker oppover. Hengeformene blir vanligvis podet på en stamme, enten av S. cáprea eller en annen opprettvoksende Sálix-art. Stammehøyden ved poding avgjør i stor grad hvor høyt treet skal bli, for greinene sitter tett sammen og er ekstremt hengende. Nye skudd og greiner legger seg utenpå de eldre, som etter hvert dør på grunn av lysmangel. Dermed legger krona på seg i bredde over tid. Trærne blir imidlertid sjelden høyere enn om lag 2 meter.
Kultivaren har størst prydverdi under blomstringen tidlig om våren, men mengden av gule hannrakler varierer mye fra år til år. De små trærne er godt egnet ved gravsteder og kan greie seg i store krukker på en balkong eller terrasse i noen år før plantene blir for store. Kultivaren blir regnet som herdig til sone 6.
Navnet Kilmarnock er skotsk og har sin opprinnelse i gælisk. Byen Kilmarnock ligger mellom Glasgow og Ayr og er administrasjonssenter for regionen East Ayrshire. Den har i overkant av 40.000 innbyggere.
