Parklind har dominert sortimentet av bytrær i Norge i mange år, men trærne blir lett angrepet av bladlus, noe som resulterer i «honningdogg» på parkbenker og parkerte biler under trærne. I bladlus-ekskrementene på blader og inventar vokser det etter hvert skjemmende svertesopper. Den sør-europeiske arten sølvlind skal være atskillig mindre utsatt for angrep av bladlus og midd. Dessuten har krona i vekstsesongen et interessant fargespill på grunn av bladenes svært lyse underside.
Tekst: Ole Billing Hansen
Sølvlind (Tília tomentósa Moench.) blir et opptil 30 meter høyt, løvfellende tre med opprettvoksende greiner og tett, avlangt kjegleformet krone som etter hvert blir nokså bred, faktisk opp mot 20 meter. Arten finnes viltvoksende i Sørøst-Europa og Lilleasia. Eldre stammebark danner brede, lysegrå bånd mellom barkfurene. Kvister og knopper er tett besatt med grå filthår. Under behåringen er kvisten grå til grønn. Bladene er 5-11 cm lange, skjevt hjerteformet og nokså brått tilspisset. De er grovt tannete, av og til dobbelt sagtannete eller svakt lappete. Oversiden er nokså mørkegrønn, mens undersiden er grått filtbehåret og uten hårdusker i nervehjørnene. Bladene får sterkt gul høstfarge. Bladskaftet er 2-4 cm langt og filtbehåret. Fruktene er 8-10 mm lange, tilspisset eggformete og med ribber.
Blant lindeartene vi kan bruke hos oss, er sølvlind en av de seineste til å blomstre. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er ikke før 15. august. Blomsterstanden er hengende og har fem til ti blomster. Høybladene har dunhår og er brått tilspisset og lengre enn blomsterstanden. Blomstene er kremhvite, av og til med et anstrøk av rødt. De dufter sterkt. Kronbladene er rettet framover og er lengre enn pollenbladene.
Sølvlind er en populær art for nektarsamlende humler og bier. Noen ganger kan man finne store mengder døde insekter under lindetrærne i blomstringstiden. Årsaken til dette er ikke endelig avklart, men i en periode ble det felt mange sølvlindtrær sørover i Europa for å bevare bier og humler. Nå har forskere kommet fram til at de mange insektene på bakken trolig skyldes at kjøttmeis og andre småfugler har drept insektene etter at disse har oppsøkt en ettertraktet næringskilde på en tid da det ellers er knapt med føde.
Av sølvlind finnes flere kultivarer, noen med rask vekst, andre med særlig god kroneform eller avvikende knopp- og blomsterfarge. Kultivaren T. tomentósa ’Petiolaris’ blir et enda større tre enn arten. Den har voluminøs krone og karakteristisk buete greiner, hengende skudd og smågreiner. Bladundersiden er svært lys.
Sølvlind er kjent i kultur i England fra 1767. Arten blir regnet som et godt gatetre som tåler byluft bra, men det er heller sjelden vi ser slike trær hos oss. Behåringen gjør at bladlus og midd ikke trives på bladene hos denne arten. Dermed er den bedre egnet enn annen lind der parkbenker eller parkerte biler står under trærne. Arten blir regnet som mindre vinterherdig enn de vanligste lindeartene, men trær av gode frøkilder bør man kunne plante til sone 3-4. Det finnes store eksemplarer av sølvlind flere steder i landet, særlig på Sørlandet.
Den nederlandske kultivaren T. tomentósa ‘Brabant’ ble plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2005. Ved bedømmingen i 2016 ble den vurdert som god. Svakheten ved kultivaren er at den har sein vekstavslutning, noe som nærmest årlig fører til betydelig tilbakefrysing av fjorårsskudd i etableringsfasen. Etter noen år ser denne frostskaden ut til å bli mindre utpreget.
Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Bengtsson, R. 2001. Identifiering av lindar. Gröna Fakta 7/2001, Movium. 8 s.
Bollingmo, T. 2018. Lindefella: Når naturen selv dreper årets humler. park & anlegg 17(3):6-11
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
