I norske grøntanlegg treffer vi av og til på store almetrær med blader som er smalere og blankere enn hos alm vi finner i naturen. Det kan være lundalm – en sørlig art som dessverre er like utsatt for angrep av almesyke.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Lundalm (Úlmus mínor Mill.) finnes viltvoksende i Mellom- og Sør-Europa og innover i Vest-Asia til Kaukasus og nordlige deler av Iran. Nordgrensen for viltvoksende lundalm går helt sør i Danmark, hvor arten finnes sporadisk i krattskog, på Öland og Gotland i Sverige samt kystområder i Finland. Arten kan sette mange rotskudd, og på sine steder i naturen danner den tette kratt. Andre steder blir trærne opptil 30 meter høye, men hos oss er vanlig trehøyde 20-25 meter.
Krona er bred, men som regel mer kjegleformet enn hos Úlmus glábra. Stammebarken er gråbrun og glatt i flere år, men stammen blir noe furete etter hvert. Unge skudd og kvister er om lag snaue og heller spinkle. Kvister som er to år eller eldre har korkstriper. Endeknoppen er spisst kjegleformet, og alle knopper har lite tydelig behåring. Bladene er bredt omvendt lansettformete til elliptiske og 4-10 cm lange, det vil si smalere enn hos viltvoksende alm. Hvert blad har 10-15 nervepar. Bladene kan minne om blader hos agnbøk (Carpínus bétulus), men som hos andre almearter er bladgrunnen skjev. De er dobbelt sagtannete og har snau, blank overflate, mens nervevinklene på undersiden har hårdusker. Bladskaftet er 6-12 mm langt, som oftest behåret og blir ikke overlappet av bladgrunnen.
Blomstringen kommer på naken kvist i mars-april. Blomstene sitter i tette klynger. Hver blomst har fire til fem rødlige pollenblader og nærmest hvitt arr. Fruktene er elliptiske til omvendt eggformete, om lag 1 cm lange, og vingekanten er svært smal og skåret nesten helt inn til nøtta i enden av fruktene.
Lundalm er en svært variabel art med hensyn til voksemåte og bladform. Det finnes derfor mange kultivarer med avvikende vekst, bladstruktur, bladform og -farge. Et vanlig synonym for lundalm er Úlmus carpinifólia Gleditsch. Hybrider mellom Úlmus mínor og Úlmus glábra blir omtalt som Úlmus x hollándica Mill.
Lundalm er lite kravfull med hensyn til jordbunnsforhold, men nokså næringskrevende, og i naturen trives arten dårlig på skrinn jord. Den regnes som herdig til sone 4. I områder hvor arten finnes viltvoksende er den blitt mye brukt til dyrefôr, fordi bladverket holder seg grønt og frodig mot slutten av sommeren, selv i tørre perioder.
Trær av lundalm har rank stamme og opprett vekst. De får sirlig forgreinet krone. Arten er noe tettere i veksten enn vår viltvoksende alm og har derfor også vært brukt til hekk. Danske erfaringer tilsier at arten tåler det noe varmere og tørre byklimaet bedre enn viltvoksende alm. Men arten skal være svært mottakelig for almesyke og er derfor ikke så aktuell å plante lenger.
