Cercis canadensis og C. siliquastrum – med en eksplosjon i rødt om våren


Der orientjudastre trives, blomstrer trærne rikt med små, fargesterke erteblomster på naken kvist om våren. Alnarp i Sør-Sverige 2017.

Orientjudastre og amerikajudastre er treslag som dessverre krever en lang vekstsesong for å trives og blomstre. Men på sørligere breddegrader, og i de aller beste strøk hos oss, vekker trærne oppsikt med sine mange rosapurpur blomster på naken kvist i april-mai.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Judastreslekta (Cércis) omfatter seks eller syv arter av løvfellende busker og trær. Slekta hører til erteblomstfamilien. Bladene sitter skruestilt og er enkle og helrandet. De er bredt hjerteformete, nyreformete eller tolappete. Blomstene er lillarøde til lys rosa. De sitter i skaftløse klynger eller kortskaftete klaser, ofte på eldre greiner eller stammer. Dette fenomenet kalles «cauliflori» og forekommer hos en rekke tropiske treslag. Alle judastre-artene trives best på jevnt fuktig, men godt drenert, moldrik jord som bør inneholde en del kalk. I Sør-Europa og andre steder med lang vekstsesong får bladene gode høstfarger i gulbrunt.

Bladene hos Cercis er hjerteformete og har gitt navn til slekta Cercidiphyllum, det vil si trær med blader som hos judastre.

Det botaniske navnet til amerikajudastre (C. canadénsis L.) er nokså misvisende, for arten finnes ikke viltvoksende i Canada, men som underskogsart i fuktig skog og elvedaler fra New Jersey til Florida og Mexico. I naturen blir plantene store busker eller opptil 12 meter høye, bredkronte trær. Bladene er 7-12 cm lange, nærmest runde med hjerteformet grunn og brått tilspisset. Oversiden er glinsende grønn, mens undersiden har behåring i nervehjørnene. Blomstene sitter to til åtte sammen og er om lag én cm lange, lyst purpur eller sjelden hvite. Fruktene er 4-8 cm lange, noe flattrykte og ofte blålig grønne skolmer. Hver skolm inneholder flere flate frø. Blomsterprakten er ikke så stor som hos orientjudastre, men plantene er mer vinterherdige. Imidlertid er ingen av artene særlig vintersterke, og de bør bare prøves i de klimatisk beste områdene her i landet. Arten er tatt i kultur i Europa fra 1903.

Judastre hører til erteblomstfamilien og setter flattrykte skolmer som modner til brunt.

Det botaniske artsepitetet til orientjudastre (C. siliquástrum L.) viser til at trærne har skolmer eller skulper. Arten forekommer viltvoksende i Sørøst-Europa og Lilleasia. Den er kjent tatt i kultur allerede før 1600. Trærne blir opptil 10 meter høye der arten forekommer i naturen, men i Nord-Europa opptrer den oftest som en busk eller et lite, flerstammet tre med uryddig krone. Unge skudd er rødbrune. Bladene er nærmest snaue, nyreformete og butte. Bladgrunnen er bredt hjerteformet, og bladoversiden er matt blåliggrønn. Blomstene er purpurrosa og sitter tre til seks sammen, ofte på eldre stammer. De springer ut før bladsprett. Skolmene er 9-10 cm lange og om lag 2,5 cm brede. Unge planter er svært frostutsatte. Skal vi lykkes med denne arten, og forutsatt at vi er i de beste klimastrøkene i landet, bør nyplantinger skjermes godt gjennom de første vintrene.

Den rødbladete kultivaren Cercis canadensis ‘Ruby Falls’ er brukt som kontrastplante i hager og parker i Sør-Sverige og land lenger sør, men klarer seg nok bare som busk på de aller beste stedene på Sørlandet hos oss.

Det dansknorske navnet «judastre» kommer fra tysk Judasbaum og skal ha sitt opphav i en oppfatning av at Judas Iskariot etter sitt forræderi skal ha hengt seg i et judastre og at treet siden rødmer av skam. Dette må nok føres til overtro. En mer nærliggende forklaring er at treet er funnet i Judea, en del av det østlige utbredelsesområdet.

Kilder

Krüssmann, G. 1976. Handbuch der Laubgehölze, Bd. I. Parey, Berlin og Hamburg. 486 pp. ISBN 3-489-71222-6
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 pp. ISBN 87-7464-020-8
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 pp. ISBN 82-04-08517-6